Endelig er
ÅRETS JULEHEFTETEST utført av DAGBLADET og jeg er klar til å sette opp liste over årets julehefteinnkjøp.
Juleheftene er superviktige for å få en ordentlig jul. Jeg syns det er så uendelig koselig å legge de på stuebordet natt til julaften, sammen med den røde duken, bollen med frukt og sjokolade, nøttene og julestemningen. Love Love!
Kjøper du julehefter? Har du faste julehefter hvert år, eller gjør du som oss, en salig miks av tradisjoner og terningkast.
Her er årets handleliste:
(Terningkast og anmeldelse sakset fra Dagbladet)
Carl Barks: «Brevet til julenissen» (Egmont)
Ingen over, ingen ved siden. Disney-tegneren Carl Barks er selve julemesteren også i årets flom av seriehefter. Dette eventyret er ett av 27 lengre historier i sjangeren den enormt produktive Barks leverte fra seg. Veltegnet, dramatisk og fullt av den villeste fantasi.
Harold H. Knerr: «Knoll og Tott» (Egmont)
Denne serien med avanserte pøbelstreker og raffinerte avstraffelser er fra 1938, tegnet av Harold H. Knerr, som overtok originalserien fra 1912. En serie så full av faen som det går an å få den. Fart, spenning og fordomsfri humor.
Ukjent tegner: «Fiinbeck og Fia» (Egmont)
Det amerikanske oppkomlingsekteparet feirer 80 års jubileum som julegjester i Norge. Denne serien er fra 1957, lagd etter at originaltegneren George McManus døde tre år tidligere, men definitivt i hans ånd. Nydelig utført hele veien.
Bill Watterson: «Tommy og Tigeren» (Egmont)
Det er bare å glede seg (og ungene) med et utvalg flotte serier om Tommy og hans stripete venn. De kunne godt fylt hele heftet, som også rommer «Pogo» av Walt Kelly og «Bar bikkje» av Paul Gilligan.
Al Talliaferro: «Donald Duck — God gammel årgang» (Egmont)
Donald Duck i kortfilmformat. Helsider med vittige sluttpoeng. Flotte tegninger, men sjangeren kan bli trøttende i lengden.
Greg & Mort Walker: «Billy» (Egmont)
«Billy» fyller 60 år i år. Disse seriene er bare noen få år gamle, lagd en stund etter at den herlige soldaten trådte inn i amerikansk serieunives. Synd å si det, men det er ikke Billy på sitt ypperste, dette her.
Lars Lauvik: «Eon» (Egmont)
Takket være sin spesialskrevne novelle «Jakten på julestjernen», går Lauvik til topps blant årets norske serieskapere, med en blanding av H.C. Andersen-sentimentalitet og sine egne viltre «dyreserier», utført i en raffinert svart/hvitt noir-estetikk. Resten av bladet preges av halsbrekkende, til dels absurd humor innenfor tegnerens velkjente, raffinerte serieunivers.
Frode Øverli: «Pondus» (Egmont)
Mye friskt og vinterlig stoff i dette heftet, som vanlig forsynt med suveren replikkunst og elleville tegninger. For å slippe å gå tur med bikkja Bjarne, velger Pondus og Påsan å slippe ham ut i et hjemmelagd (av Påsan), motorisert flygeapparat. Litt søkt, men det reddes av Øverlis sedvanlige sans for crazy situasjoner.
Mads Eriksen: «M» (Schibsted)
Lever opp til Mads Eriksens ry som den kanskje mest gærne av dagens norske serietegnere. Full av vidd og tegninger av mennesker på randen av det meste. Muligens ikke for alle — men definitivt for den som tåler spøk med alt fra bamsen Teodor til Star Wars og talentkonkurranser.
Karine Haaland: «Snorre — verdens sinteste mann» (Schibsted)
Karine Haaland går inn i såkalt multikulturelle temaer, blant andre med sin figur Snorre. Det er gjort både med humor og varme, for eksempel i historien om den moderniserte muslimen som forlanger at familien feirer norsk jul — på 17. mai. Lekker strek, gode fortellinger
Lise Myhre: «Nemi» (Egmont)
Serien fokuserer på julestress og mas, med kjærligheten på lur i krokene. Innimellom er poengene noe tværet ut i dette heftet, men Nemi har fortsatt sans for poesi, for eksempel i en nydelig, illustrert versjon av Andre Bjerkes «De voksnes fest»
Håkon Aasnes: «Nr. 91 Stomperud» (Egmont)
Det norske forsvaret er etter sigende på retrett, men ikke denne soldaten — det norske svaret på Billy, holder stand. De siste åra har den vært bedre tegnet enn den var en periode, men mangler glansdagenes skilderhus-humor. Både 91 og Petra kommer hjem til jul, og det er bra.
